Tilbake til liste over historiefaglig produksjon. Tilbake til Ingar Kaldals heimeside.
Ingar Kaldal: I byen synger skogene
Nordmenn misliker byen og elsker bygda og skogen. Derfor vil vi heller ikke ha opera. Det er grunntesen i Tone Mørkveds bakgrunnsartikkel «Bakom synger skogene» i Adresseavisen 26. juni. Den høres logisk ut. Og artikkelen framfører mange gode poenger om norske holdninger mot opera. Samtidig presenterer den synspunkter på bykulturen, landsbygda, naturen og «det norske» som kaller på både utfyllende og kritiske merknader - ikke minst fordi det handler om tenkemåter som det i dag nikkes mer og mer automatisk ja til fra snart alle kanter.
I 1990-årene er det blitt vanlig blant nordmenn å ytre seg positivt om bykulturen og storbylivet. Stadig fler vil være «urbane». Da er det viktig å minne om at det er mange måter å være det på, og at det ikke nødvendigvis innebærer å vende seg bort fra verken bygda eller skogen. Her trengs flere nyanseringer. Det skal jeg prøve å bidra med fra egen historieforskning, både om byliv i Trondheim og om folks forhold til skogen.
En skal ikke se seg mye tilbake i tid før en finner at det ofte har vært de mest urbane menneskene som har drømt mest romantisk om «naturen» og «bygda». Og de har gjort det som byfolk, ikke som uforanderlige bygdemennesker. Da byfolk i Trondheim begynte å bruke Bymarka til å gå turer, var det byens «beste» - og mest byborgerlige - menn som gikk i spissen. Det var de som i siste del av 1800-tallet stiftet byens tur-, turist og skiforeninger. Og noen år senere var det de som gikk i spissen for å bygge ut Gråkallbanen. Da den ble åpnet i 1924, ble den sagt å skulle «trække det store publikum op i Bymarken og dermed sundhet og glæde ned i byen». Turgåingen i marka økte på, uten at det gjorde folk mindre urbane. Tone Mørkved har rett i at turgåingen er en «norsk mental tilstand». Men samme hvor mye byfolk lar seg spise av myggen på ensomme fisketurer, så har de stadig - om de kjenner etter - en hud av tjukkere bykultur enn det selv nyurbaniserte myrsniper kan å avspise dem.
Hva så med skikken med å reise «på lainnet» om sommeren? Det òg var en utpreget byfolks skikk: som byfolk reiste de, og som byfolk ble de møtt i de bygdene de dro til (det glemmer ikke den som vokste opp i ei bygd der det hver sommer «kom hjem» byunger). Når byfolk var på landet, ble de lenge møtt med en spesiell respekt, og ikke sjelden beundring. Som byfolk vendte de så etter endt sommeropphold tilbake til byen. Hadde de da med seg noe mer håndfast landlig tilbake, for eksempel i form av ord eller tonefall fra bygdemålet, ble de mobbet på skolen som «bønder». Byfolks kjærlighet til bygda og naturen var ikke kombinert med beundring i samme retning - den gikk heller omvendt vei. Når finfolk fra byen av og til kan snakke om lukta av kuskit som «deilig», må en ikke misforstå det som et ønske om å oppholde seg lenge i den. Dessuten handler det da ikke om luft, men om kjærlighet - til «natur» og «bygdeliv». «Kuskit» er da en metafor for «lainne» - slik det framstår i utpreget urbane fantasier. Som John Rennie Short skriver i boka «Imagined Country»: Den pastorale idyll var en måte å se landsbygda på fra byen.
Når det i dag snakkes om å oppvurdere bykulturen, har ikke romantiseringen av bygd og natur noen plass. Den hører ikke bykulturen til. Den er logisk uforenlig med den, pr definisjon. I stedet hentes forbildene for den eneste «ekte» bykulturen fra kontinentale storbyer, eller fra Bergen, som alle ser ut til å være enig om er den eneste norske byen som ligner.
I stedet for å diskutere hvilke byer som har hatt mest av «Bykulturen», er det på tide å spørre hvordan innholdet i de mange bykulturene har variert. Da blir det mindre viktig å bare snakke om at Bergen er landets mest urbane by, og mer interessant å finne ut hvordan den har vært urban på en helt annen måte enn Trondheim. Da blir det mulig å se de trange veitene der låge trehus står tett i tett som et av flere trekk ved en trondheimsk bykultur. De kan nok ha vært preget av både byggemåter og annet som har lignet stilen på landet. Men det som hentes fra bygda, får likevel nye betydninger når det omplantes til byen. Hadde en gammel skogsarbeider i dag, like før år 2000, kommet inn på en byrestaurant der økser, tømmersakser og tigersvans henger til pynt på veggene, ville han neppe ha kjent det igjen som sin egen kultur, eller som bygdekultur. Kanskje hadde han heller kommentert det som typisk «bysens» - ikke redskapene i seg selv, men det å henge dem opp slik, til pynt, på veggene, på restaurant.
I dagens debatt framstår byer ofte som skikkelig urbane bare hvis de preges av prangende rikdom og monumentale bygninger av stein eller betong, som vitner om fordums storhet. Den som tenker slik, glemmer lett at noen av verdens største byer i så fall mangler bykultur, for mange av dem er dominert av fattigdom. At husveggene i Oslo er loslitte, gjør riktignok hovedstaden vår fattig og stygg, men det gjør den ikke dermed mindre urban. Som livet på landsbygda har livet i byene vært preget av variasjon og forskjeller, og begge har rommet både gammelt og nytt, tradisjon og modernisering, fattigdom og storhet. Den som måtte føle seg mer europeisk i sinnet ved å holde fast ved at bykultur i Norge finnes bare i Bergen, må bare gjøre det. Men en bør ikke dermed lukke øynene for at bykulturenes innhold har variert historisk, og for at de kan ha vært annerledes i norske byer enn i storbyene andre steder i Europa.
Det samme gjelder når det i sammenligninger med andre land med «mer» bykultur blir trekt raske slutninger om det «særnorske». Både når det gjelder å romantisere naturen og å dyrke skogen og bygda som temaer i nasjonale selvbilder, har nordmenn sterke konkurrenter i andre land. Få steder har skogen vært et sterkere nasjonalt samlingstema enn i Tyskland. Fra romantikken og den tyske statsdanningen, via nasjonalsosialismen til vår tids «grønne» bevegelser har tyskernes forhold til skogen vært en viktig del av deres forhold til seg selv. Det kan høres rart ut, når en vet hvor lite skog det er i Tyskland i forhold til Norden. Men kanskje nettopp derfor: den nordiske skogen har helt til vår tid vært såpass omfangsrik og «uendelig» at mange av dens ressurser har vært tilgjengelig for alle - og kanskje tatt for gitt (jmfr allemannsretten). I andre land hvor skogen tidlig ble trengt tilbake av bosetting og intens jordyrking, kan det ha styrket dens betydning som symbol på tapt gullalder.
I Tyskland er det vanskelig å hevde at denne identifiseringen med skogen og naturen har stått som noe hinder for framveksten verken av store byer eller sterk bykultur. Tvert i mot var det kanskje nettopp bymenneskene som her trengte skogene, enten til å drømme seg bort om hvor mye bedre det var før, eller som steder der en kunne «finne seg selv», eller oppleve stillheten og ensomheten, ikke som evig bygdemenneske, men fordi en var blitt bymenneske.
Skogen og landsbygda har i Tyskland også vært tema for en sterk «Heimat»-bevegelse (noen husker kanskje også den tyske TV-serien for noen år siden under navnet «Heimat» - på norsk «Heime i Schabach»). Fra tiden omkring 1900 ble denne bevegelsen bygd opp for å ta vare på særpreget ved tysk natur og bygdelandskaper. I spissen gikk høyst borgerlige mennesker, her var mange professorer, advokater, journalister, og svært få bønder. Kunstnerne fulgte opp ved å male, dikte og besynge de vakre skogene. Ingenting av dette hindret dem verken i å bo i byer eller i å stå for bykultur, tvert imot kan det som her ser ut som en motsetning, ha vært en logisk sammenheng.
Dyrkingen av skogen og landsbygda har vært sterk mange andre steder enn i Norge, også i land med større byer og mer bykultur - og med opptil mange operaer! Hvis særnorske holdninger står i veien for å få bygd en opera, handler det heller om populistiske antipatier mot finkultur som kan ha vært minst like utbredt i byene som på landet. Slike aversjoner blir i dag ofte snudd til det omvendte, til skamfølelser over at vi som nordmenn ikke har nok sans for storhet, rikdom - og kanskje: sosiale forskjeller? I 1990-årenes kappløp bort fra bygda og alt «særnorskt», framstår de som springer fortest på en måte som mer «typisk norsk» enn noen, ved at de står for en ny form for husmannsånd. I den ene debatten etter det andre hvor det handler om at Norge ikke er på høyde med «utviklingen» (som skjer «ute») legges skylda stadig på vår «særnorske» kjærlighet til bygda og naturen. Er nasjonalmasochismen i ferd med å bli en av våre sterkeste ideologiske strømninger ved inngangen til et nytt årtusen?
I så fall er det et dårlig utgangspunkt for å starte det nye årtusenet med å åpne en ny opera. En norsk opera bør ikke bygges for å gjøre oss mer urbane, heller ikke for å vise at vi har like mange rike og kondisjonerte som andre land, men for å berike landets musikkliv. Når det i tyske operaer kan synges tåredryppende om skjønnheten i naturen bør det i Norge være mulig å bygge en opera uten å måtte fundere den på en mur av mindreverdighetskomplekser for at vi hører til en nasjon som fortsatt setter pris på landsbygda og skogen.