Ingar Kaldal: Hvor går skogbruksmuseet?

I april åpner Norsk Skogbruksmuseum på Elverum andre del av sin nye utstilling, ”Tid for skog”. Den er ikke bare et kjempeløft for skogbruksmuseet, men også unik i nasjonal sammenheng. Den er den dyreste historiske utstillingen som noen gang er laget i Norge. 20 millioner har museet klart å skaffe til veie fra offentlige og private støttespillere. Det overgår prisen på den hittil mest påkostede historiske utstillingen, ”Langsomt ble landet vårt eget”, som ble laget på Maihaugen til OL i 1994. Her er det altså grunn til å forvente noe virkelig godt. Del 1 av utstillingen ble åpnet i fjor, under navnet ”Skogen gjennom tidene”. La oss kaste noen kritiske blikk på den, og dermed kanskje også bidra til at del 2 kan få større oppmerksomhet enn det første del har fått. Hva slags historie forteller utstillingen så langt, om en så viktig del av vår fortid som ”skogen gjennom tidene” er?
 Tematisk har skogbruksmuseet med den nye utstillingen utvidet sitt område til å omfatte også skogindustrien. Her bør ingen tvile på at en viktig beveggrunn for å gjøre denne omprofileringen har vært at det er skogindustrien som har ytet en stor del av de millionene utstillingen koster. Og da er det grunn til å spørre om ikke museet står for en misforstått oppfatning om hvordan forholdet bør være mellom sponsorer og det historiske innholdet et museum skal formidle. Siden skogindustrien kommer til å få en enda større plass i del 2, er det grunn til å mane til kritiske blikk på hva museet her kommer til å fortelle (og ikke) for eksempel om skogindustriens rolle i historien om skogen.  La oss komme tilbake til den siden av saken etter april. Når spørsmålet foregripes her, er det ikke minst fordi måten historien om skogen fortelles på i del 1, peker i bestemte rentninger.
 Alt i den første teksten en møter i del 1, er emnet tydelig og enkelt avgrenset: ”Dette er en utstilling som handler om bruk av tre gjennom historien. Tømmer, ved, emner til redskaper og gjenstander – alt fantes å hente i skogen. Trelast ble en eksportvare på 1500-tallet og deretter en grunnpillar i norsk økonomi. Mesteparten av virket ble likevel brukt lokalt”. ”Skogen gjennom tidene” er her redusert til å handle om trevirke, med hovedvekt på den økonomiske siden.
 Det som vises fram videre i utstillingen, handler i stor grad om hvor trevirket er blitt utnyttet etter at det forlot skogen: Det har vært brukt til å bygge hus. Og gjennom en effektfull framstilling av bybrannen i London i 1666 blir en mint på på hva norsk trevirke i en periode betydde i byggingen av europeiske storbyer. Videre får en se hvordan trevirke er blitt brukt til å bygge båter, lage fyrstikker, brenne tjære, lage trekull, og som brensel i jernproduksjon, og ved utvinning av salt og glass, og i bergverkene både til fyrsetting og byggematerialer i gruvegangene. Ved som brensel blir vist fram i mange fasonger, fra tyri til å tenne opp med, via ulike ovnstyper og ildsteder, til ilden i vardene som varslet krig, og videre til treskurd, der folk uttrykte seg mot vonde ting (hvordan skogen selv ble oppfattet som tilholdssted for vonde og gode krefter, får en høre mindre om, for fokus er her ikke skogen, men bruken av trevirke). Ent av utstillingens beste stasjoner er et autentisk snekkerverksted fra Toten. Her finnes også andre temaer, som bruken av ressurser fra skogen på setrene, og bruk av never til taktekking. Men vekten ligger altså på å fortelle om trevirkets bruk etter at det var hentet ut av skogen.
 Mennesker som har arbeidet og levd i skogen er så å si fraværende, men et interessant unntak bør nevnes: På en av utstillingens tekster fortelles det om en sagmester Didrik og hans tre sagarbeidere i 1585, at de i løpet av en uke satte til livs en tønne brød, 5 kg smør, 5 kg kukjøtt, 5 kg sild, 8 liter gryn og ei hel tønne øl. Hva er poenget med å presentere dennne anekdoten? Er det at arbeidsfolk var velfødde, eller at arbeidet på saga var hardt og krevde mye mat? Samme hvor mye mat dette blir om en rekner nøye etter, signaliserer historien slik den presenteres her noe om arbeidsfolk som storetere. En kjettersk tanke ligger nær å ytre om dette: Anekdoten høres nesten ut som en vandrehistorie som velfødde kakser kan ha likt å fortelle om hvor mye arbeidsfolk kunne sette i seg av mat. Men hva historien er, får en altså ikke vite. Hvis en tenker igjennom at disse karene så å si er de eneste arbeidende menneskene en blir presentert for i utstillingen, taler det sitt språk. Da kan historien leses som uttrykk for ideologisk innhold. Her handler det ikke om skogen, og de menneskene som gjort dens ressurser verdifulle gjennom sitt virke, men om hvor velstående vi er blitt av trevirket – som skogen har gitt...?
 Selvsagt er det ikke uinteressant å følge trevirket til sine mange bruksområder. Problemet er at det gjøres til hovedtema mens skogen nesten ikke er med i bildet. Videre er det perspektivet trevirket presenteres i, ensidig økonomisk. Selv i det lille som fortelles om andre ressurser folk har brukt fra skogene, i lokale sammenhenger hvor marked og salg ikke har vært noe hovedtrekk, slår dette igjennom. Når utstillingen forteller om bærplukking, rettes søkelyset mot hvordan bær fra skogene reddet folk fra fattigkassen i mellomkrigstida, fordi arbeidsløse da kunne plukke bær og selge for penger. Og hva sies om multene, som det kunne vært fortalt så mye interessant om som del av norsk hverdag og helg, og som høyt verdsatt tema for folks utflukter og naturopplevelser i skogene? Jo, at det finnes opplysninger fra Nord-Norge på 1500-tallet om at det ble tjent penger på eksport av moltegrøt.
 Poenget er ikke at det som fortelles er usant. Men perspektivet er ensidig og snevert. Og det harmonerer dårlig når en vet at prosjektets formulerte målsetting er ”Gjennom læring og opplevelse å skape kunnskap om skogen og vise samspillet mellom skogen og mennesket” (min uth.). I denne utstillingen framstilles dette ”samspillet” som alt for enkelt og endimensjonalt: skogen har gitt menneskene tre og penger.
 Hva annet kunne så utstillingen ha fortalt? Med tittelen ”Skogen gjennom tidene”, og den siterte målsettingen, burde en kunne forvente seg mer om hvordan mennesker i ulike epoker har brukt skogen og skogens ressurser i et mangfold av sammenhenger. Her kunne utstillingen ha fortalt mye tankevekkende om tidligere tiders både bruk og påvirkning av naturen, til skolebarn og andre som etter hvert i liten grad har egne erfaringer med å leve i tett omgang med skogen, og som dermed kunne lært mye om hva skogen er blitt brukt til - også ut over det som faktisk er rimelig godt kjent blant folk ennå i dag: trevirke til brensel, husbygging og papirfabrikasjon. Her kunne en ha fått fram hvordan folk til ulike tider har brukt skogen ikke bare som ressurs, i snever forstand, men som en verden det var viktig å kunne ferdes i, og å ha et forhold til på flere plan, symbolsk og kulturelt såvel som materielt og økonomisk. Skogen har vært et sted å arbeide, ferdes, flykte, hvile, drømme, jakte, sanke og ikke minst å bo i. Folk har gjort dette på ulike måter i ulike epoker.
 I en tid da forholdet mellom menneske og natur er mer omdiskutert enn noen gang, kunne en her ha hentet kunnskap fra haugevis med nyere forskning innen flere fag som kunne bidratt til å sette flere viktige spørsmål i et nytt årtusen i historisk perspektiv. Selv om en hadde avgrenset emnet til det skogen har bydd på av råmaterialer, kunne en ha fortalt mye mer om variasjonen i fortidige måter å utvinne dette materialet på – i skogen, og gjennom ulike typer arbeid. Men her kunne en også ha valgt å utvide perspektivet ved å minne folk om at skogen ikke bare har vært natur i betydningen råstofflager, men også som tema for nasjonale identiteter (hvem husker bildet fra tømmerfløtningen på de norske hundrelappene som var i bruk fra 1949 – hva forteller de oss i dag?).
 Nå handler ikke denne kritikken om at en utstilling kan vise ”alt”. Poenget er mer å minne om temaer og perspektiver som det kunne ha vært mer interessant og tankevekkende å presentere. Det er rett og slett for snevert i dag å gi publikum et perspektiv på ”skogen gjennom tidene” som er nesten som snytt ut av (bedrifts)økonoms tenkemåter om hva skogens trevirke kan brukes til å produsere, og hvor mye den i så måte har bidratt til av rikdom og velstand. Når en ser hvilket innhold skogbruksmuseet har gitt denne utstillingen, er det fristende å omskrive Ibsens ”evig eies kun det tapte”, til evig viser museer tapende kultur. Folkemuseene romaniserte lenge forgangen bondekultur. Er skogbruksmuseet nå i ferd med å lage et heroiserende monument over en foreldet industrialistisk måte å tenke natur og naturressurser på?
 Til slutt: utstillingen er flott laget, i et design og en utforming som det tydelig er brukt en stor del av de 20 millionene til å gjøre tiltalende. En såpass påkostet utstilling hadde tjent på at mer ressurser også hadde vært satt inn på å utarbeide bedre og mer spennende ideer om det historiske innholdet, hva en ville fortelle, og hvordan det skulle fortelles. Da ville utstillingen i tillegg til den estetiske opplevelsen det er å se den, også ha gitt tilskuerne mer å tenke på om interessante og aktuelle sider ved ”samspillet mellom skogen og menneskene”.