I akademiske miljøer brukes tida ikke bare på forskning og undervisning, men også på karrierebygging. Det er ikke noe oppsiktsvekkende i det. En forsker trenger stilling og penger for å forske. Og forhåpningene om å styrke sjansene til å få fast stilling eller mer forskningspenger, har stimulert mye god forskning. Men i mange universitetsmiljøer skjer det alt for ofte at de prosessene hvor stillinger og ressurser fordeles, får utfolde seg på måter som ikke er egnet til å utløse forskerglede, men heller det omvendte. Spill om makt, prestisje, posisjoner og stillinger kan iblant bli så adferdsstyrende, energislukende og sosialt ødeleggende at de blir til skade ikke bare for den enkelte, men for hele forskningsmiljø. Hvorfor får det skje?
Akademikere investerer gjerne enorme mengder arbeid og tid av sine liv i å bygge opp kompetanse og status som har sin verdi knyttet til mer eller mindre smale fagfelt. Utenfor denne teigen er verdien av det en har bygd opp, ofte liten, og av og til negativ. Dette gjør at mye står på spill når stillinger lyses ut og ressurser fordeles. En stillingsutlysning kan være eneste sjanse på mange år til å få gjøre sin forskning til varig levebrød. Og for de som er innenfor kan det være eneste sjanse til å kapre en stilling til sitt eget felt, og sikre det en varig plass på et institutt. Ikke rart at kamper om makt og ressurser blir harde når det er slik. Når det i tillegg hender alt for ofte at slike prosesser etterlater seg inntrykk av skjulte maktspill, og resultatet er blitt avgjort av helt andre forhold enn saklige vurderinger av kompetanse og prosjektkvalitet, er det heller ikke rart at det kan sette vondt blod som varer lenge.
Dette kan høres merkelig ut, for bruker ikke universitetet ofte veldig lang tid på å vurdere sine saker før det fattes beslutninger? Og er ikke folk på universitetet flinke til å diskutere prinsipper og argumentere saklig? Jo, når stillinger lyses ut, nedsettes det komiteer av sakkyndige som gjerne bruker både ett og to år på å granske søkernes produksjon. Og i få arbeidsmiljøer brukes det vel mer tid på å finpusse prinsipielle formuleringer. Men det betyr også at når prinsipper brytes, og beslutninger tas i strid med saklige argumenter, brukes det mye energi på å dekke over dette og pusse opp saklighetsfasaden.
Å belegge dette er vanskelig. For faglige vurderinger som gjøres av søkeres vitenskapelige produksjon, er konfidensielle. Det er de i utgangspunktet for å beskytte søkerne. Men det spørs om ikke dette hemmeligholdet oftere beskytter komiteer som har lyktes dårlig i å dekke over at de har tilpasset vurderingene sine til rådende maktforhold. Mange av oss kjenner godt tilsettingsprosesser hvor de virkelige framgangsmåtene ville tatt seg dårlig ut i offentlig lys. Eksempler på det er velkjente, og de snakkes om i miljøene, men nesten aldri offentlig. Når universitetene nå bygger ned demokratiske organer på instituttene, hvor både komiteer og ledere kunne risikere å få flertall mot seg, kan maktspill i mørke kroker få enda friere armslag enn før (selv om slike organer aldri har vært noe hinder i seg selv).
Der det rår slike forhold, har det følger: For den som vil sikre seg en akademisk karriere, betyr dette at det ikke er nok å være faglig flink, men at en må lære seg spillet, og f.eks. være forsiktig med å utfordre makt og dominerende tenkemåter i miljøet. Det kan gjøre en uønsket. Dette kan selvsagt også dempe dristigheten til å ytre seg kritisk om det en ser som kritikkverdig. Det er en viktig grunn til at slike forhold sjelden diskuteres offentlig. Videre kan det gjøre det risikabelt å alliere seg med feil kolleger – og omvendt. Av og til er kulden og fiendskapen mellom kolleger verst der den faglige avstanden er minst. Da fører maktspillet ofte til at samarbeid hindres nettopp der det kunne gitt mye, og energi, ressurser og produktivitet ødes.
I noen universitetsmiljøer hvor det rår konflikter, spilles de fullt ut. I andre holdes de under lokk og tepper. Den som da vil peke på urett, skal ikke ytre seg mye kritisk før en blir stemplet som bråkmaker, for ikke å si paranoid eller fintfølende (dette er en del av hersketeknikken). Den som selv rammes, kvier seg da for å ytre seg kritisk (du skal jo kanskje også søke jobb senere, i samme miljøet). Samtidig vegrer andre som ser det som skjer, seg gjerne for å støtte den som rammes. I miljøer preget av karrierebygging og uformelle makthierarkier skal det lite til før en skader egen status og posisjon. Følgen kan da lett bli at urett som ikke rammer en selv, blir både fortiet og godtatt (iblant også inderlig vel tålt).
For oss som ikke vil ha det slik, er det godt at Helene Uri har skrevet sin bok om universitetslivet. Hun bidrar til en diskusjon som for lenge siden burde vært ført mer åpent. Det er lett å avfeie hennes framstilling med at hun overdriver. Få kjenner trolig så mange eksempler på at maktspillet blandes med seksuelle forbindelser, som det hun beskriver. Men noen kjenner også til andre typer overgrep og maktmønstre i universitetskulturen enn de hun er inne på. Derfor bør flere av oss skrive om våre erfaringer med universitetslivet.
Et annet argument en møter i diskusjoner om Uris bok, er at slike forhold også finnes ellers i arbeidslivet. Det tviler jeg ikke på. Men for det første er det god grunn til å tro at flere av de trekkene hun peker på, er ekstra tydelige nettopp på universitetet. For det andre: om det Uri beskriver er slik også på andre arbeidsplasser, så tilsier vel det at vi bør få flere og ikke færre slike skildringer, også fra andre arbeidsmiljø.
ingar.kaldal@hf.ntnu.no