Om "Den Jyske Historiker Nr 85, august 1999, Mikrohistorie.

Historiefagets retninger har hatt mange navn, og de samme navnene har vært brukt med varierende meningsinnhold gjennom fagets historie. Så også med ”mikrohistorie”. I 1970-årene var mikrohistorie (i alle fall i Norge) en del av sosialhistorien. Den handlet om å rette nærgående blikk mot små og avgrensede områder hvor det sosiale livet ble kartlagt på nært hold og analysert med metoder som i hovedsak var lånt eller inspirert fra sosiologien. Det var en mikrohistorie som i stor grad var basert på kvantitative kilder, og hvor disse ble utnyttet og kombinert for å rekonstruere strukturelle forhold. Sosiale kategorier og variabler ble målt og veid i forhold til hverandre for å få fram sosiale mønstre, gjerne også for å teste mer generelle teorier om kausale sammenhenger. I dag derimot, er mikrohistorie blitt en retning som gjerne nevnes som del av et større bilde av ”ny kulturhistorie” og ”poststrukturalisme”. Hvor berettiget dette er, kan variere fra land til land, for både de strømningene som har utfoldet seg under paraplyen ny kulturhistorie og det som legges i begrepet mikrohistorie, varierer internasjonalt.

At det i Danmark er blitt naturlig å snakke om mikrohistorie i nær sammenheng med ny kulturhistorie, kommer godt fram i det siste temanummeret i Den Jyske Historiker. Det er viet mikrohistorien. Og her framstår det nesten som et hovedtema i flere av artiklene, hvordan mikrohistorien er et felt hvor teoretisk-metodiske eksperimenter som det i vår tid snakkes mye om på et programmatisk plan – i sammenheng med ny kulturhistorie, lar seg prøve ut i praksis. Og her finnes artikler som demonstrerer hvordan dette kan gjøres.  Det gjør dette temanummeret til et godt utsiktspunkt ikke bare til hva som skjer i historiefaget under merket ”mikrohistorie”, men også til debatten om flere alvorlige spørsmål som har vært mye framme i og omkring historiefaget i 1980- og 90-årene.

Heftet åpner med en artikkel av Michael Harbsmeier, der han belyser mikrohistoriens forhold til historisk-antropologiske, kulturhistoriske og hverdagslivshistoriske spørsmål, og diskuterer hva mikroblikket kan bidra med på flere plan. Denne artikkelen kretser først og fremst omkring teoretiske spørsmål som mikrohistorien reiser, men hele tiden med referanse til konkrete eksperimenter. Liv Egholm følger opp de prinsipielle refleksjonene omkring mikrohistoriens særpreg, problemer og potensiale. Hun har tydeligvis utviklet et godt grunnlag for å gjøre dette gjennom sin speciale-avhandling om mikrohistorie (som vel må være et av få sammenfattende arbeider om dette feltet i Norden). Her kommer også de internasjonale variasjonene i feltet fram, blant annet forskjellen mellom sosialhistorisk og kulturanalytisk profilert mikrohistorie. Det er likevel den siste hun legger vekt på å utdype i sin artikkel. Her blir ikke bare kjente teoretiske inspiratorer som Clifford Geertz og Carlo Ginzburg presentert, men det de står for blir også kritisk diskutert (et problem for den som vil gå videre på de mange interessant referansene i denne artikkelen, er at ikke alle forfatternavn/årstall i noteapparatet er tatt med i litteraturlisten, for eksempel Medick 1989, Levi 1989). Videre tar Steen Busck i sin artikkel opp forholdet mellom lokalhistorie og mikrohistorie, og reiser flere grunnleggende spørsmål ved all lokalhistorie. Hans artikkel er også historiografisk nyttig ved at den kommenterer hva vitenskapshistoriske endringer i flere faser har betydd for historiske studier av lokale forhold.

Så følger tre artikler som demonstrerer mikrohistoriske tilnærmingmåter i praksis. I Lars Bisgaards artikkel om ”Gilder og drikkehorn i middelalderen”, kommer det godt fram hvordan studier av ellers tilsynelatende eksotiske og trivielle artefakter kan kaste lys over store kulturelle prosesser. Bruken av de flensborgske drikkehornene på 1700- og 1800-tallet inngikk bl.a. i byggingen av nasjonale identiteter. Valentin Groebners artikkel om gaver og gaveutveksling i sveitsiske og sørtyske byer fra slutten av 1400-tallet viser hvordan en mikrohistorisk studie kan bidra til å nyansere det bildet av gaveøkonomier som Marcel Mauss har bidratt til med sine mer generelle teoretiske begreper om fenomenet. Gjennom bruken av gavene, og iscenesettingen av gaveutvekslingen, kommer det her fram interessante sider også ved maktforholdene i de samfunnene det handler om. Lene Wul viser så i sin artikkel hvordan mikrohistorien også kan dra nytte av det narrative ved kildene. Ved å gå nært og tett inn på en bestemt utlendingssak fra 1930-årenes Danmark, får hun fram hvordan ulike betydninger og meningsinnhold var knyttet til det å være fremmed og flyktning. Dette kommer ikke fram først og fremst ved å analysere hva kildene forteller, men ved å legge vekten på hvordan de forteller. I tillegg til disse artiklene om det annonserte temaet, har redaksjonen tatt med tre andre artikler: en handler om Aron Gurevics utvikling som historiker, det også i mikrohistorisk perspektiv (så hvorfor er den annonsert som ”Uden for tema”?); en artikkel handler om kjønn i forskningen om den franske revolusjon; den tredje handler om debatten mellom tyske historikere om historiefagets forhold til politikk.

I flere av artiklene om mikrohistorie kommer det klart fram hvordan denne retningen ikke nødvendigvis, og kanskje heller ikke i sin mest fruktbare utlegning, handler først og fremst om å studere små og avgrensede verdener, geografisk sett, men om å rette nærgående blikk mot kildene og deres mange lag av betydninger. Mikrohistorien bør kanskje defineres mer på grunnlag av metode enn valg av objekt. Da blir mikrohistorie mer en måte å skrive historie på, som for eksempel tar alvorlig Clifford Geertz’ program om ”thick description”, og da blir den ikke først og fremst en historie om de små og nære ting, eller om livet i de små og lokalt avgrensbare samfunnsenheter. Selvsagt er mye mikrohistorie også det siste, og Steen Busck gjør i sin artikkel om mikrohistorie og lokalhistorie et godt forsøk på å forene de to aspektene. Det sier seg selv at det er i den lokale studien at forholdene også ofte ligger best til rette for den nærgående analysen av kildene, og det er ofte der de mange betydningene ved det kildene ”forteller”, best lar seg tolke fram ved å lese dem i sammenheng med deres konkrete kontekst. Trolig er mikrohistorien også et felt som gjør det lettere enn ellers å problematisere forestillingene om lokalhistorien som historie om lokale forhold basert på lokale erkjennelsesinteresser, for ikke å si som historie skrevet på ”lokalsamfunnets premisser” (som norske lokalhistorikere gjorde til sitt program i 1970-årene). Noe en kan lære av debatten om mikrohistorie, er nettopp hvordan historie om lokale forhold kan gi nye svar på store og ikke-lokale spørsmål. Og er ikke selv den genuint lokalhistoriske interessen oftere enn man tror båret fram av interesser for hvordan mennesker til ulike tider har ordnet sine liv i konkrete kontekster hvor de har utført sitt arbeid, ordnet sine hushold, stridd med sine konflikter, dyrket sin kjærlighet og sine myter. Og hvilke spørsmål er mindre lokale enn nettopp slike?

Et spørsmål som berøres i flere av artiklene, og som bør diskuteres videre, er om mikrohistorien mer enn annen historie kan tilfredsstille behovene hos den som er ute etter å gjenoppleve ”det virkelige livet” i fortiden. Når Harbsmeier skriver at mikrohistorien ofte dreier seg om de menneskelige ”elementarerfaringene”, bør ikke det uten videre forståes dithen at det historisk-metodiske grunnproblemet med å komme fram til ”Wie es eigentlich gewesen ist”, er mindre komplekst for en mikrohistoriker enn for andre historikere. Her ligger flere spørsmål som debatten om mikrohistorie bør ta alvorlig. For det er vel faktisk også så, at mikrohistorien er et felt hvor nettopp dette problemet tydelig kan la seg erkjenne – som problematisk og komplekst. Kanskje er det nettopp i mikroblikket det også kan bli tydelig hvor illusorisk det er å få fortidsmenneskene til å framstå ”slik de var”, og hvor vanskelig det er for oss å tenke de tankene de tenkte. Og trolig er det i mikrohistorien at historikerens bidrag som skapende tolker også kommer mest til sin rett. Når Steen Busck flere ganger antyder at mikrohistorisk analyse handler om å gå til kildene uten ”medbragte” eller ”færdiglavede” begreper, tyder det på at mikrohistorien også rommer forestillinger som minner om tidligere tiders empirisme – en empirisme som mikrohistorien selv kan bidra til å problematisere. I Egholms artikkel tas dette opp. Hun diskuterer kritisk spørsmål som nettopp handler om hvorvidt mikrohistorien innebærer å la fortidens tekster tale for seg, og hvordan mikrohistorikeren med sine ambisjoner om å komme de konkrete miljøene i fortiden tett inn på livet, kan unngå å la seg oppsluke av fortidens begreper og tenkemåter.

I mikrohistorien finnes mange rom, både for naiv realisme og for kritisk selvrefleksjon over historiske fortolkningers muligheter og problemer. Mikrohistorien åpner muligheter, men illustrerer samtidig flere av de vanskelige utfordringene som den som så gjerne vil skildre livet slik det ble levd og opplevd, følt og erfart, må ta inn over seg. Selv om begge disse aspektene finnes representert i dette nummeret av Den Jyske Historiker, er tidsskriftet først og fremst preget av vilje til å ta teoretisk-metodiske spørsmål på alvor. Og det lover godt for videre diskusjon.