Ingar Kaldal: Krisepolitikk og ideologi. Reaksjoner i arbeiderbevegelsen på krisa fra 1920 - . Hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Trondheim 1981.
Finnes bare i kopiform, men er tilgjengelig ved universitetsbibliotekene (339 sider).
Her finner du en liste over innholdet. Tilbake til Ingar Kaldals heimeside.
Kort resumé av innholdet (skrevet i 1981):
Høsten 1920 var den økonomiske krisa i Norge generelt merkbar. For arbeiderbevegelsen gav den seg utslag i agitasjon mot bedriftsnedleggelser og -innskrenkinger. Mistanken om at arbeidsgiverne sa opp arbeidere for å presse lønna ned, var sterk hele tida. Men etterhvert ble krisa erkjent - og forklart - ved hjelp av en underforbrukstankegang.
Allerede første krisevinteren begynte de arbeidsløse å danne særskildte foreninger - andre vinteren kom det fart og lokal bredde i arbeidet. Disse foreningene ble i hovedsak produsenter av resolusjoner med krav om arbeid eller underhold. Aksjonslysta var flere steder sterk men de arbeidsløse manglet en strategisk posisjon i arbeidsmarkedet å bruke som aksjonsfundament. De sentrale arbeiderpolitikerne tok heller ikke noe initiativ til å effektuere de arbeidsløses handlingstrang.
I løpet av 1921 var det blitt klart for alle ideologiske retninger i arbeiderbevegelsen at revolusjonen ikke sto på dagsordenen - den var utsatt på ubestemt tid. I løpet av samme året var alle - sjøl de mest radikale - blitt innforstått med at streikeevnen var svekket og at man måtte begynne å føre defensiv politikk.
Nøden ser ut til å ha blitt møtt med håpløshet og defaitisme. Det ble grunntonen i det arbeideravisene skrev om arbeidsløsheten og nøden - sjøl om man som oftest i siste setning programmatisk slo an en revolusjonær tone. Det ble drevet nokså mye veldedighetsarbeid - også en del sånnt arbeid som de borgerlige drev, ble støttet.
Ellers var hovedparolen "Arbeid eller underhold". Den ble fremmet gjennom kommunevalg og kommunestyremøter og ellers på parlamentarisk vis. De underskuddsbudsjettene som kom, "måtte" komme og var ikke ønsket av arbeiderpolitikerne. Arbeidspolitikken ble preget av bestrebelsene etter å skaffe flest mulig goder for de arbeidsløse ut av de budsjettene som var. Forsøkene på å drive bidragsutbetaling til de arbeidsløse gjennom egne fagforeningskasser ble knekt - kassene var ikke budd på slik massearbeidsløshet.
Allerede før jul 1920 støttet arbeiderbevegelsen agitasjonen for norske varer. AFL krevde i sine krisekrav i 1921 også importrestriksjoner til vern om kriserammet industri. Og i 1922 foreslo DNA direkte statsstøtte til svake bedrifter.
Sosialiseringsdebatten som hadde nådd sitt klimaks i 1920, ble avløst av et mer beskjedent arbeid for å danne flest mulig arbeiderutvalg i tråd med en lov av 1920 - ambisjonene ble kraftig redusert på grunn av krisa - og trua på loven.
I 1921 stemte sosialistene i stortinget for bankstøttepolitikken. 1 1922 var bankene blitt hovedfiende og viktigste objekt for kravet om arbeiderkontroll. Denne endringa hang sammen med en stadig mer utbredt oppfatning særlig i DNA som gikk ut på å differensiere kapitalistklassen i en farlig del (bankene) og en mindre farlig (industrieierne). Den siste delen kunne arbeiderbevegelsen også stille seg sammen med i mange saker hvor arbeiderne og bedriftseierne hadde felles interesser av å opprettholde arbeidsplasser.
1 1922 vedtok begge arbeiderpartiene kriseprogrammer. Disse var i saksinnhold meget like og fikk begge hovedsakelig virkning som parlamentariske arbeidsprogrammer - og DNA's program ble kritisert for det. Hovedsaken i DNA's kriseprogram var et jorddyrkingskrav som var inspirert dels fra enhetsfrontideer i Komintern og dels fra en norsk "tilbake-til-jorda"-ideologi.
Enhetsfrontideen ble forsøkt realisert på norsk grunn som en front av arbeidere, fiskere og småbrukere. Det lengste man klarte å trekke det for å effektuere dette i denne perioden var "Det arbeidende norske folks fælleskonferanse" i 1923. Men den ble ikke særlig vellykket hvis vi skal tro intensjonen bak den var å reise en aktiv folkebevegelse mot krisa utenfor stortinget.